- Ja, det eneste fornuftige er snu, dra hjem til pc’n, sende ham en mail og beklage. Dette er ikke smart!
Sier jeg høyt til meg selv i det jeg setter meg inn i bilen og fortsetter.
Det må være her. Gatenavn og nummer stemmer. Likeså beskrivelsen av huset. Er bare å gå og ringe på da. Mmm, som om jeg kommer til å klare det! Jeg angrer med ett på at jeg ikke har bedt ham om å møte meg utenfor, eller et annet sted. Jeg burde jo visst at jeg aldri ville klare å gå frem og ringe på. Eller kanskje det var nettopp derfor..
- HAR DU TENKT Å SITTE DER HELE DAGEN ELLER?
Jon smiler til meg gjennom vinduet. Fy dæven som jeg skvatt! Hvor kom han fra?
- Eh, neida.
Jeg fomler for å få ut bilnøkkelen, men får til slutt kommet meg ut bildøra mens jeg prøver å ta meg sammen nok til å passere som en som har full kontroll på verden. Neppe veldig overbevisende ettersom jeg skvetter til da han legger en hånd på skulderen min og fører meg inn.
Etter å ha sittet og pratet litt løst og fast om alt og ingenting en stund føler jeg meg roligere. Tanken på hva som sikkert kommer til å skje svirrer fortsatt rundt i bakhodet mitt, men praten flyter lett. Sikkert fordi vi har mailet såpass mye på forhånd.
- VIL DU HA KAFFE?
- Æsj nei, kaffe er bare for dinosaurer!
Jeg sa ikke det høyt, vel? Men blikket hans forteller at det var akkurat det jeg gjorde. Det blir helt stille og jeg flytter meg litt nervøst i stolen. Det var vel ikke akkurat nødvendig å ... Les hele novellen
