Jeg var en ung gutt på ca 18 år da dette skjedde. Jeg var på tur hjem fra skolen. Jeg gikk alltid til og fra skolen enda det var ca. to km hver vei. Jeg bodde da hjemme hos foreldrene mine som bodde litt utenfor byen, ca. 1–2 mil sørover. Veien til og fra skolen var for det meste ganske øde. Det hadde ikke jeg noe imot. Jeg syntes det var godt å gå for meg selv og tenke på saker og ting.
Da jeg denne dagen var på vei hjem fra skolen stoppet det en bil ved siden av meg. Jeg så en mann som steg ut av den. Han var skallet og kraftig bygd.
– Vil du ha skyss? Vi skal visst samme vei.
Jeg ble redd. Hvilken grunn hadde denne fyren for å stoppe og spørre om jeg ville ha skyss? Enn om dette var en kidnapping?! Jeg ble stående helt paralysert med vidåpne øyne og munn. Etterhvert ble jeg oppmerksom på hvordan jeg så ut, og samlet meg. Fantasien min var litt for livlig. Jeg prøvde jo riktignok å haike med biler hvis jeg hadde for dårlig tid til skolen noen ganger. Kanskje han hadde passert meg før uten å stoppe? Jeg takket ja til tilbudet om skyss, og satte meg inn i bilen. Vi hadde hatt gym i de to siste timene i dag, så det var ikke noen vits i å pine seg unødig.
– Du trodde vel at jeg skulle bortføre deg eller lignende nå, tenker jeg. Han smilte.
– Jeg kan ikke nekte for at folk ser på meg, men det er vel en av de momentene ved å ha en slik sveis. Jeg ser jo ikke akkurat ut som mors beste barn eller noe sånt, sa han.
Jeg så på ham. Nå med nye øyne, og det gikk en varm bølge av beundring igjennom meg. Han var pen! Med det skallede hodet, de skarpe øynene og det kraftige ansiktet forøvrig var han virkelig pen. Jeg ble bare sittende og se på ham
Han pratet, men jeg svarte ikke noe fornuftig. Bare ja og ha eller lignende.
Plutselig tittet han bort på meg. Han så inn i øynene mine. Lenge. Ihvertfall føl... Les hele novellen
