Jeg lå og så på henne fra avstand, lot som jeg halvsov i sommervarmen. Liksom henne hadde jeg de øverste knappene åpne, nesten så langt nede at det var uanstendig. Skyggelua gjorde så jeg kunne se på henne, uten at hun kunne vite hvor øynene mine befant seg. Sauene hadde slått seg mer til ro nå, og Rakel så etter et sted å sette seg. Hun lot blikket gli over åsen, stoppet det ved meg og kom gående opp mot meg. Jeg kunne se at hun smilte, som om hun bar på en hemmelighet. Alle jenter kan smile slik.- Hei. Hun hørtes glad ut.- Hei.
Jeg håpet hun ikke merket at jeg hadde hennes sikkerhet i stemmen. Hun smilte fortsatt. Så la hun seg ved siden av meg. Ble sittende slik at jeg så vidt kunne skimte lårene hennes, litt fremoverbøyd så brystene kom til syne. Jeg fortsatte med å ligge på ryggen og se halvt på henne, halvt på himmelen.
- Amund? - Ja? - Hva tenker du på? - Ingenting...
Hun fniste. Så la hun seg ned på bakken med hendene bak hodet. Jeg snudde meg litt over på siden så vi hadde muligheten til å se på hverandre hvis en av oss sa noe. Det flotte lange håret hennes hadde spredd seg ut rundt hode hennes, det så ut som hun hvilte på en gullpute. Hun snudde seg mot meg og smilte. - Vet du hva jeg tenker på? - Nei. Hva da? - Deg. Hva tenker du på, da? Jeg torde ikke si at jeg tenkte på henne, så jeg bare smilte før jeg svarte. - Alt mulig.
Det glimtet i øynene hennes. Et ertelystent glimt. Så rakte hun ut hånden sin og la den på min. Jeg kjente en skjelving innvendig. Sakte førte hu... Les hele novellen
