"Jeg er så lei for det, Mette," sa Oddrun, stemmen i røret med oppriktig beklagelse. "Men jeg har ikke sett besteforeldrene mine på en evighet, og de kommer i helga."
"Jaja," svarte jeg litt skuffet. "Karin har også meldt avbud på grunn av en saftig forkjølelse."
"Jøss, det blir mye vin på deling til dere som blir igjen, da... dere drar vel allikevel, vel?"
"Hør på det språket," lo jeg. "Jo, vi gjør vel det."
"God tur, hei og hå."
"God helg, du også." Jeg la på røret og snudde meg mot Sunniva, som sto med ytterklærne på og ventet.
"Nåda?" spurte hun med hevede øyenbryn. Jeg trakk på skuldrene og klappet på vinflasken som sto på bordet.
"Det ser ut til at det bare blir du og jeg på hyttetur, gitt."
"Kommer ikke Oddrun heller?" Sunniva gliste. "Det blir mye vin, det, siden jeg har kjøpt inn kvoten for Karin og Oddrun."
"Hva venter vi på?" Jeg grep vinflasken, stappet den nedi ryggsekken og raslet med bilnøklene. "Hytta venter."
----------
Jeg hadde ikke kjent Sunniva så lenge. Oddrun, Karin og jeg kjente hverandre fra skolen. Nå når vi var midt i tyveåra, hadde vi dannet en liten syforening. Sunniva ble med for et halvt år siden, hun og Oddrun jobbet sammen. Men siden Sunniva hatet håndarbeid, kalte vi oss bare for klubb i steden for syforening. Eller rettere sagt et jabblag, for skravla gikk uavlatelig når vi hadde klubbkvelder. Av og til lånte vi hytta til foreldrene mine og koste oss hele helga med vin og ost og turer og småsnavel og sånt som gjør en hyttetur koselig.
Jeg hadde ikke noen betenkeligheter med å dra alene på hytta sammen med Sunniva. I den korte tiden hun hadde vært med i klubben, hadde vi blitt godt kjent med henne. Hun var ganske lik meg og Karin i humør og lynne, lo av de samme tingene og hadde samme sans for humor.
Og likte samme vin. Hvit. Likegyldig hvilken sort, stort sett, bare den var hvit. Og her satt v... Les hele novellen
