Det er nesten rart å tenke på at man kan bli så til de grader apatisk og selvmedlidende. Det var jo ikke mer enn en uke siden jeg klart å stå opp på morgenen, ta en kald dusj før frokost, for deretter å stille på jobb innen kl. 08.00. Jeg må innrømme at jeg allerede da gjorde en utrolig dårlig jobb, men jeg stod i hvert fall opp. Julen var heldigvis over, men planleggingen frem mot neste juleutstilling var allerede i gang. Etter at jeg ble sykemeldt ble alt ennå verre. Jeg satt oppe til langt på natt, og stod kanskje opp kl 12.00 neste dag..., men heldigvis klarte jeg å holde meg unna de rødvinsflaskene som stod lagret i vitrineskapet. Det var min siste, selvpålagte regel.... Jeg har det aldri så vanskelig at jeg må drikke alene !!!
.. torsdag ettermiddag ringte det på døren, og jeg satt fortsatt i badekåpen. Jeg hadde sittet foran TV’n hele dagen, og hadde ikke lyst til å åpne. Ringeklokken fortsatte å kime... og jeg ble tilslutt nødt til å reise meg...
.. –”Hei, Rolf.!” .. Stemmen hennes var skarp i kantene. Det var min sekretær fra jobben som hadde kommet en tur innom. Hun het Ruth, og var en utrolig dyktig dame som hadde kontroll på alle mine møter og alle papirene som var nødvendig for arbeidet som julesjef. Jeg hadde hatt Ruth som sekretær i 6 år, mest fordi jeg tok henne med meg når jeg fikk stillingen som sjefsnisse for sentret. Ruth hadde passert 40, men var fortsatt en attraktiv dame med bein i nesa.
Jeg og Ruth hadde ofte vært av gårde på salgsmøter og kampanjeturer, men hun hadde aldri noen... Les hele novellen
