Jeg trekker meg vekk, har stått slik litt lenger enn en vanlig vennskapelig klem tilsier, og har nok klemt litt hardere enn nødvendig – en gang vi snakket om dette, sa du at man kjenner på en klem hva som ligger bak. Du må ha oppfattet at jeg helst ikke vil slippe deg ennå, selv om vi er enige om at det aldri kan bli oss.
Jeg er stolt av meg selv og min selvkontroll når jeg med et skjevt smil sier snakkes! Du ser på meg, og jeg aner noe mer i øynene dine, undertrykket smerte, lengsel, noe… jeg forbanner meg selv når jeg hører ordene som kommer over leppene mine, det var akkurat dette jeg ikke ville skulle skje! Jeg skulle være sterk, ikke dumme meg ut, vise at jeg taklet dette… Latterhrm, fulgt av nedslåtte øyne og et skrått blikk, takk. Nå får jeg gå og prøve å komme over deg igjen… Men jeg har hatt det gøy. Dumt jeg var sjenert når du var interessert… Men nå skal jeg gå. Før jeg sier flere dumme ting. Slik som at du får komme med et hint hvis du ombestemmer deg. Snakkes. Jeg rygger bakover, ser på deg, håper øynene mine ikke røper alt, selv om jeg vet de er fuktigere enn normalt, at det lyser følelser, håp, smerte og anger fra dem. Et siste blikk delt, og jeg snur, rømmer nesten.
Jeg stuper inn i bilen, lukker døren, endelig et sted hvor jeg har en illusjon av privatliv… Bilen er mitt tilfluktssted, og jeg lener meg ... Les hele novellen
