Jeg og broren min, Guttorm, dro på hytta, sammen med kameraten hans, Knut, og søstra hans, Eva. Jeg hadde alltid syntes at Knut var stilig, derfor satt jeg med hekletøyet i fanget denne kvelden og spant stygge tanker om meg og Knut. Vi hadde kommet fram sent på fredags ettermiddag, og nå lå en solid middag og ulmet i magen, sammen med en øl. Kaffen sto på plata og likøren sto på bordet og ventet på at kaffen skulle bli ferdig. Jeg satt og så på Knut i det spartanske, koselige lysskinnet her inne og kjente kroppen reagere. I peisbålet ble huden hans gyllen og da han så på meg, trakk jeg fort blikket vekk og konsentrerte meg voldsomt om heklinga mens hjertet banket hardt og hendene skalv svakt. Så han det?
Jeg drakk en halv kopp med kaffe, tømte likørglasset to ganger og reiste meg med resten av kaffekoppen i hånden.
"Jaså, er det verandatid?" smilte Guttorm og klappet meg på baken idet jeg gikk forbi. Vi hadde alltid hatt et avslappet forhold til hverandre, derfor la jeg ingenting i det at min egen bror ga meg et klask på baken. Jeg klapset ham bare i bakhodet så det halvlange håret skvatt. "Jepp. Stjernene venter." "Stjernene venter?" Knut så på meg. "Er det stjerneklart ute?" "Ja," sa jeg og kjente et forhåpningsfullt sting i magen. "Kan jeg bli med?" "Bitta liker helst å stå alene..." "Klart du kan," avbrøt jeg Guttorm og smilte svakt til Knut da han reiste seg. Vi gikk ut på verandaen og lot Eva og Guttorm holde hverandre med selskap og peisen med ved.
Mørket ute var stummende i forhold til lyset inni hytta. Det tok en liten stund før øynene ble tilvennet, og jeg lente meg inntil verandagelenderet med blikket opp mot ... Les hele novellen
