etterpå sa jeg at jeg hadde hodepine og dro hjem. Der ble jeg liggende og hate skjebnen og -Siri. Hun hadde aldri merket noe. For jeg har prøvd å unngå dem begge så godt jeg har kunnet, skyldt på studier og lesepress. Dessuten har jeg spilt sur-det har for øvrig ikke vært så vanskelig-når jeg har vært sammen med dem.
Gjemt meg bak et beskyttende lag av mutthet,småspydige bemerkninger og overdreven opptatthet av andre. Så har det vært full tilbaketrekningog tidlig hjem,lenge før vinen fikk lov til å virke og jeg kunne ha røpet meg. Men Christer merket det. De seksuelle undertonene,flørten,blikket når ingen så oss. Dragningen,opphisselsen,kropper som lynsraskt trakk seg unna når tifeldigheten ville at vi kom for nær hverandre.Jo, han merket det. Et par ganger oppdaget jeg at han stirret på meg og nesten slukte meg med blikket, tvers igjennom et rom av dansende,støyende og oppstemte mennesker. " Jeg vil holde deg,knuse deg ,elske deg her- nå," sa blikket hans. Jeg trakk meg unna men visste alltid hvor han var-og når han forlot stedet. Da kunne jeg puste ut, da var jeg den gladeste av de glade. Men det var selvsagt også en maske. I går hadde jeg ingen kropper og gjemme meg bak. Jeg stod der tynnhudet og følte meg avslørt, og så Christer dukke opp med en kameratgjeng. Gutta på by'n. Lysløypa nedover mot brygga. Støyende glade åpne blikk for barlivets muligheter. Christe oppdaget meg først.
Ansiktet hans lukket seg, som noen ansikter gjør når man møter et menneske man ikke vil ha kontakt med. Men Henning hadde fått los på Line og Anita- alle gutter får los på Line og Anita-og da var det for sent å forsvinne i en sprekk i gulvet eller drukne seg i glasset. Jeg ku... Les hele novellen
