Du ler og kikker bort, og sier med latter i stemmen "jeg tror det lureste er om jeg bare lukker øynene nå, og ønsker at du ikke er der når jeg åpner dem igjen".
Da er det en hånd som griper din, og leder deg rolig og bestemt. Jeg tar deg med, først på en liten kjøretur. I vår verden er det kveld nå, og det er stjerneklart ute. Vi kjører først en tur mot havet. Jeg kikker bort mot deg, og lurer på om du begynner å få en liten idé av hvor ferden skal gå. Ute blåser det akkurat så mye at havet bruser rytmisk mot land og luften er akkurat så varm at det er behagelig å sitte ved havet uten å bli kald. Jeg parkerer, og tar hånden din igjen når jeg leder deg ut av bilen. Snart befinner vi oss nedover en liten sti, og du kan høre hvordan havet bruser - og blir stille, før det bruser mot land igjen. Vi kommer rett ned til en fin, stille plass hvor vi kan sitte. Det er utsikt rett mot fullmånen som har laget en lysende sti utover havet. Stjernene oppdager du ikke med en gang på grunn av lyset fra månen, men snart har øynene dine vendt seg til den dunkle belysningen. Jeg ser på deg. Holder hendene dine. Gir deg et lite mykt kyss før vi setter oss med blikket vendt mot havet. Her blir vi sittende. Det er så uendelig fredelig. Inni deg. Alle forstyrrende tanker er snart borte og det virker som om dette er det eneste stedet som eksisterer nå.
Jeg sitter lent inntil noe som støtter ryggen min og du sitter inntil meg,
og lener hodet ditt trygt til brystet mitt. Kjenner hvor godt det er å sitte slik og lytte til den fredelige lyden fra de brusende bølgene. Du kjenner varmen og duften fra meg som en varm tilsetning til den friske sjølukta. Armene mine holder rundt deg, som en trygg beskyttende kappe. En hånd stryker varsomt gjennom håret ditt og varmen fra hånden føles allerede før den nærmer seg kinnet ditt... Les hele novellen
