Han småfrøs, og det ble ikke bedre da han åpnet døren, og lot den kjølige oktobervinden smyge seg forbi de nakne leggene hans. Da han hevet blikket, og stirret inn i øynene på henne, visste han at han ville få høre det han aller minst kunne tenke seg å høre denne morgenen.
Henne, det var naboen, og hans beste venns kone. Yvonne, som hun het, var i slutten av tyveårene og hadde et vakkert utseende, en slank og fast kropp, til tross for at hun hadde satt til verden to gutter. Et morsomt menneske med et vinnende vesen. På en hvilken som helst dag ville han med den største selvfølgelighet ha invitert henne inn. Bare ikke denne morgenen.
Ansiktsuttrykket hennes avslørte at han ikke burde si noe som fikk henne til å tenne på pluggene. Han hadde forrige kveld i tankene. Hennes mann hadde hatt et forhold til en annen, en mann. Hun hadde kommet tidlig hjem fra jobben, og det hun hadde oppdaget var som et stort sjokk for henne. Sannsynligvis hadde hun ikke sovet hele natten. Hvem vet hvilken ordkrig som hadde blitt ført mellom de to. det som sjokkerte henne aller mest var nok at elskeren hans var deres egen nabo, ham selv.
Han forsøkte å si noe, men han stammet, og munnen var for tørr til at noe som helst slapp ut mellom leppene. Var det nervøsitet, eller var det kulden? Yvonne dyttet ham inn i huset, og smelte igjen døren. Ennå hadde hun ikke sagt ett ord, liksom ventet på at det var ham som skulle starte.
”Beklager,” stammet han fram til slutt, ”jeg har oppført meg som en idiot. Beklager.” Han stod og skalv, med ryggen opp mot veggen, blek og anspent, mens han forsøkte å unngå blikket hennes. Han merket at rommet var rotete, slik det alltid var når han var alene hjemme, uforbere... Les hele novellen
