Dro av meg skoene, tasset dresskledd inn i stuen, Elins stue. Hun satt i favorittantrekket, en avslappet innpakning; Sort strømpebukse, bena krøllet oppunder seg, liten hvit topp, ikke BH. Øynene så ikke snille ut. Ikke brystvortene heller. Nei, som to kuler, kaliber 22, de var rettet mot meg! ”Eh…”, var alt jeg fikk sagt. Perpleks! Og jeg, som ikke akkurat er lam i tungebåndet! ”Du skulle være ved den jævla Nesoddbåten klokken fem! Hvor lenge tror du jeg ventet? Gikk om bord først halv sju”!
Å helvete! Jeg hadde brukt en ettermiddag på et dresskledd jobbestunt som var avtalt lang tid på forhånd. Men fellesturen med Elin, dette med Nesodden, hadde jeg totalt glemt. Dobbeltbooking de luxe, ja, jeg var flau! Rødmet over hele ansiktet, helt ekte vare!
Totalt flat. Satte meg ved siden av henne i sofaen og pep fram et tynt ”unnskyld Elin, vet du, jeg glemte hele greia”. Hun reiste seg opp, sto på knærne i sofaen, skjelte meg ut etter noter! Hva hun kalte meg? Må jeg gjengi dét? Nei. Jo vel, ”egoist”, ”sløve faen”, ”sviker”, ”tosk”. Og noe med ”alzheimer”.
Hørte om en mobiltelefon jeg aldri tok, ordene fløy forbi, ga henne et hundeaktig diplomatblikk uten testosteronfaktor. Hvis en rumpe kunne styres med mobile muskler ville jeg krøllet den nederst, som en flau bastard. En kaskade av skjellsord, en jævla usynlig strøm, over meg. Kjærester, ja vel, men nå ble dét kanskje kortvarig! Og plutselig, likevel, stille. Jøss, faren over? ”Gjør hva du vil med meg”, sa jeg, ”jeg er trist, ber om forlatelse, var totalt utkoblet, glemte hele greia. Alt du gjør er fortjent”.
Sint, på knærne, med lårene fra hverandre. Hun, ja. Jeg strøk frekt oppover det ene. Hun skjøv hånden bort. Flyttet hånden til det andre; To fingre, fra kneskålene og oppover, innsiden av låret, sor... Les hele novellen
