Følelsen av at endelig var varmen der. Sommerskjørtene var blitt enda kortere i år, til stor fryd for den mannlige delen av befolkningen. Sikkert for en del av den kvinnelige også. Jeg fanget blikket til en av de sistnevnte. Hun satt 15 meter bortenfor meg, med nettopp en av de nydelige sommerkjolene. Kjolen var ensfarget gul, og den kledde henne perfekt. Nå er jeg svak for kvinner som fyller kjolene sine, og det gjorde hun til fulle.
Men det var blikket hennes jeg ikke klarte å slippe. Hun stirret ikke på meg, bare så meg inn i øynene og jeg så tilbake. Jeg var fengslet, og ville ikke være den som først slo blikket ned. Det virket ikke ubehagelig å sitte slik å møte blikket hennes, tvert imot. Å si at det falt naturlig ville være klisjéaktig, det var mer slik at jeg ikke klatre å sleppe blikket hennes. Som hypnose kanskje?
Etter en tid vendte hun kroppen sin mot meg, reiste seg sakte og kom de 20 skrittene bort til meg, fortsatt uten å slå blikket ned, og uten å si et ord. Hun satte seg ned ved siden av meg, og dro opp knærne. Deretter la hun armene i kors oppå knærne, la kinnet sitt ned mot armen og tittet opp på meg. "Hei" sa hun med et stort smil.
Jeg gjengjeldte smilet og svarte "hei, du er ute og nyter sommeren?" "Mhmmm, og du sitter og titter på jentene ser jeg?" "Bare på deg" parerte jeg, en svak kledelig rødme gled over ansiktet hennes. Jeg klarte nå å tyde blikket hennes, eller jeg trodde i alle fall at jeg tydet det. Hun måtte være opphisset. Jeg så nøyere på resten av henne. Hun var ikke det jeg ville kalle pen, men hun hadde noe annet. Søt var vel kanskje mer dekkende.
Hun hadde mørkt blondt, halvlangt hår med en liten, ertende hestehale. Jeg har alltid vært svak for hes... Les hele novellen
