Veid sto i utkanten av en skogslysningen, like ved et gammelt skogstjern. De fikk aldri lov til å leke her når de var mindre. Gamle-Lena spytta i bakken og kalte stedet ugudelig - intet sted for unge jenter å boltre seg. Veid kikket nysgerrig rundt seg. Stedet så ikke annerledes ut enn noe annet sted hun hadde vært i skogen, det eneste som skilte seg ut var mangelen på dyretråkk som burde ledet ned til tjernet.
Ungjenta satte seg på en tørr flekk i mosen, kjente den varme tørre smaken i munnen av sen sommersol. Hun strakte seg så lang hun var, kjente de myke brystene presse mot det stive linet i skjorta. Hun rødmet lett over den plutselige ilingen av søt varme som plutselig flammet opp. Skamfull over slike følelser, følelser klokkeren betegnet som syndige og ugudelige mens han stirret som besatt på hoftene hennes før han strammet seg opp og ga henne en rapp over fingrene under søndagsleksjonene etter kirketid.
Kanskje det ville hjelpe om hun kledde av seg og tok en rask svømmetur i tjernet, vannet lå i skygge hele dagen og var kaldt nok til å sende pusten hennes i raske hiv gjennom nesa. Hun satte føttene i først, kjente den varme, dovne heten banke litt mer intenst mellom lårene før kulda tok over. Hun dukket det kraftige, lange gyldne håret under vann før hun gispende tok noen lange svømmetak.
Veid hadde en vakker kropp - myke, vuggende hofter og smalt liv. Huden var blek, så blek at jordmora først hadde trodd hun var en bytting så blå hun var når hun ble født. Nå som hun var eldre var huden perlemorshvit og svært myk. Hun hutret seg opp... Les hele novellen
