”Ynnskyld,” sa hun nasalt og viftet kortet under nesen min. Hun irriterte meg. Med 9 års skoleplikt har altså det moderne Norge ennå ikke lært seg at det heter ”unnskyld” med ”u” som i ”udugelig usling”, nåja...
”Ja?” sa jeg.
”Det er ikke dekning på kortet ditt. Har du kontanter?”
”Visst pokker er det dekning - sjekket kontofonen rett før jeg kom. Og nei, jeg har ikke kontanter - ikke nok, i alle fall”.
Da hendte det noe usedvanlig. Hun smilte skjelmsk, trakk ut stolen ved siden av meg og gled ned på den, som var det den selvfølgeligste ting av verden.
”Hvor mye har du da?” spurte hun, med munnen ganske nær mitt høyre øre - hvis flipp var begynt å bli temmelig rød, da hun var svært utfordrende kledt, og ditto sminket.
”Fem hundre,” sa jeg med tykkere stemme enn jeg var klar over.
Hun så forskende på meg, derefter ut i det nesten folketomme lokalet. Så få gjester var der, at vi tydelig kunne høre lyden av en trikk utenfor.
”Bli med meg da,” sa hun så, tok meg i armen og reiste seg.
Nå blir det moro, tenkte jeg, inn på sjefens kontor, ”jaså, Hr. Brochman, så De er en av disse restaurantbedragerne...”. Hva ville statsråden si? ”Nei, Brochman, statssekretær kan bare den være som i alle henseender har utvist plettfri vandel”... Og hva med Korinne? ”Mon cher, hvordan kynne dy finne på noe sånt, dumme, elskede gytten min”...
”Men hør da,” sa jeg, ”naturligvis skal jeg gjøre opp for meg. Gi meg en halvtime, så ...”
”Men vi stenger om et kvarter, bli med”.
Hun tok meg i hånden av alle ting, og ledet meg gjennom lokalet og ut en bakdør. Derefter gikk ferden opp en trapp, gjennom en mørk korridor, og så inn en ny dør med et rødt skilt hvor det stod ”personalrom”.
Hun åpnet dør... Les hele novellen
