Jeg led alle helvetes kvaler og deilige ilinger jòg gjennom kroppen min ustanselig på tur hjem. Du, ved siden av meg! Tett inntil, med ditt lår presset mot mitt og totalt uvitende hvilken reaksjon du fremkalte hos meg. Jeg hadde ikke mot til å snakke til deg. Satt bare og så ut av vinduet mens jeg nøt nærheten, øyeblikket og fantasiene.
Du er så vakker, så pen. Stilig antrukket, alltid. Og på den ene hånden glitrer en giftering. Hun er heldig, det er hun. Og du er uoppnåelig. Og om du ikke hadde giftering, ville du allikevel vært uoppnåelig, for motet mitt ville aldri strukket langt nok til å ta kontakt. Nå er jeg knapt nok et kjent ansikt, ei grå, anonym mus i mengden full av grå mennesker. Ikke så kjent at du hilser når vi ser hverandre på bussen, men såpass kjent at et gjenkjennende blikk treffer mitt om vi møtes i byen.
Her på bussen er vi bare busspassasjerer. Om du bare visste! Om du kunne lese tankene mine da du satt ved siden av meg med den pressede dressen din og med stresskofferten på fanget. Kanskje har du den liggende i fanget for å skjule at du har stå? Eller smyger du hånden under kofferten i stjålne øyeblikk, drar ned glidelåsen når du tror ingen ser deg, tar fram pikken din og runker mens du er på vei hjem? Med samme, alvorlige mine uten en brett eller rynke på dressen din.
Jeg satt og så ut av vinduet og dro opp skjørtet mitt. I tankene. Pikken din var i tankene mine, jeg så hånden din rundt den, så deg dra forhuden fram og tilbake over et blodfylt, knallhardt hode med et lite øye på tuppen. En kraftig neve rundt en hard manndom som stakk ut av gylfen på en dressbukse. Grå. Helt innmed glidelåsen kunne jeg tydelig se krusete kjønnshår og hvis je... Les hele novellen
