Jeg måtte ikke kommentere det for ofte, bare når humøret var tilstede.
Varmen var trykkende, eneste trøst var den svale vinden som kom inn av og til. Ami Del Mar var stedet, perlen på Gran Canaria.
Kåre var navnet hans. Han var enslig, men hadde meg da, en guttevalp på 17 år.
Helt siden guttedagene hadde Kå som jeg kalte han, hatt en plass hos meg. Han var bestandig snill, mens fatter ble sint for det minste, og da kunne han slå med beltet. Jeg skulle lære å være lydig, noe jeg prøvde, ikke alltid med like stort hell.
Jeg har ikke tall på de ganger jeg fikk trøst av Kå etterpå. Han kunne sitte og holde rundt meg, noen ganger var han helt stille. Han var typen som kunne si mye, uten å bruke ord - han var der.
Som den gangen jeg prøvde golf kølla til far. Hvorfor skulle den ballen treffe glassruta? Jeg sikta ikke den veien, den bare for gikk dit av seg selv.
Eller den gangen jeg skulle spray lakkere sykkelen. Jeg så jo bilen, men mente ikke å lakkere den også, æresord.
Vi hadde vært på stranda hele dagen, den hvite herlige sanda på Ami, tror den er hentet fra Karibien, kjempefint er den i alle fall.
Jeg dusjet etterpå, syntes det var herlig å kjenne vannet som rant nedover kroppen min. Vasket og tørket meg før jeg bandt det hvite håndkledet rundt livet. Rettet litt på luggen og så ruslet jeg ut på terrassen til Kå.
Onkel sitter med sin pils, iskald øl, ser dråpene som renner nedover glasset, hvor mange øl i dag? Ingen aning.
Hei sier jeg, skal vi spise snart?
Nei, kveld tar vi det enkelt. Jeg har bare lyst på øl, stikk og kjøp et eller annet. Eller finn deg noe i kjøleskapet, svarer Kå.
Kan du være så snill å smøre inn ryggen min etterpå? Tror jeg har blitt litt brent i dag, sier jeg og titter bort p... Les hele novellen
