Torstein selv skulle på jobb dagen etter, men kona hans kom til å være hjemme så jeg skulle få servert frokost og bli kjørt til flyplassen av henne, slik at jeg slapp å tenke på drosje og alt styret med å organisere nøkler hvis jeg skulle ha låst meg ut selv.
Jeg var forholdsvis full da jeg tømte i meg siste rest av ølen, fant jakka mi og gikk ut, men ikke så full at jeg kom til å bli syk av det til i morgen – trodde jeg i alle fall. Torstein stumpet røyken sin i urnen som stod på utsiden av inngangen til utestedet vi hadde vært på – det var fullt av sigarettstumper – og vi begynte å gå mot drosjeholdeplassen sammen. Han var ikke fullt så full som meg, dessuten kjente han byen bedre enn meg, så han tok styringa.
Køen ved drosjeholdeplassen var ikke så lang så det tok ikke mer enn ti minutter før vi satt i baksetet på en taxi og så ut gjennom hvert vårt vindu. Turen opp til villaen deres tok heller ikke mer enn en ti minutters tid, og jeg passet på å takke Torstein for en hyggelig kveld før jeg gikk inn på gjesterommet hvor jeg kledde av meg og la meg.
Torstein og jeg hadde mer eller mindre vokst opp sammen, og vi hadde fulgt hverandre gjennom tykt og tynt på skole og fritid helt til vi begynte på høyskole begge to. Da hadde han reist til Bergen for å studere, mens jeg ble igjen i Oslo. I Bergen hadde han truffet Laila, og de to hadde giftet seg etter en fem års samboerskap. Jeg hadde vært forlover, men etter den tid hadde vi ikke sett så mye til hverandre. Så da beskjeden kom på jobben om at j... Les hele novellen
