Var det nå hun skulle klare å slå seg selv og rundetiden sin der inne i skogen. Det var lenge siden hun hadde følt seg i så god form som nå. Livet hadde tatt en brå vending da kjæresten hennes hadde forlatt henne til fordel for en annen. Hun hadde lenge følt seg usikker på seg selv, til hun innså hva som måtte gjøres. I over ett år hadde hun kun konsentrert seg om jobb og trening. hun følte seg fri. Ingen andre å ta hensyn til enn seg selv. Noen km inne i skogen stoppet hun ved ett tjern, hun ville tøye beina litt. De føltes litt stive ut idag, hun var enig med seg selv at det var byturen i går som hadde skylden. Høye heler var ikke hennes ting lengre, mye mer komfortabel i joggesko. Mens hun stod der å tøyde ut hørte hun plutselig noe. Hun snudde seg rundt og overraskelsen var stor da hun så det var en mann som kom løpende mot henne. Hvem kunne dette være tenkte hun. Han kom nærmere og nærmere. Hun stivnet til, hun var da ikke vant til å møte folk her ute. Dette var hennes fristed hvor sminke ikke var obligatorisk å ha på seg og håret ikke trengte å være gredd.
Før hun rakk å tenke ferdig tankene sine stod han der rett forran henne.
-"hei" sa han...
Hun fikk såvidt tomlet frem ett hei før han fortsatte
-"trengte du å tøye ut du også.. jeg pleier alltid å stoppe her for å tøye"
Hun så forskrekket på han så hørte hun seg selv -"jeg er så stiv etter byturen i går, så det er vondt å bevege seg i dag, normalt tøyer jeg ikke før jeg er hjemme".
Hva skulle det bety, hvorfor sa hun det på den måten. Hun ville jo ikke virke overlegen og sannheten var jo den at hun tøyde lenge før hun kom hjem, rundt 7 km var hun stiv i beina.
-"noen er bedre trent enn andre" sa han og trakk på smilebåndet. hun smilte tilbake. Hun så nå at dette var en kjekk mann i slutten av 20 årene. Øynene var grønn/grå. Han hadde tre dagers skjegg, mørkt tykt hår og når han smilte kom det frem smilehull i kinnene hans... Les hele novellen
