Vertinnen, Helga, var en sprek dame, elegant uten å være jålete. Hun hadde ingenting som lignet harrytendenser, men ganske mye klasse. Familien hadde tydeligvis litt av det man kaller gamle penger, og nedarvet sans for ikke å briefe for mye. Livet var ensomt, jeg var hjemme annenhver helg, men det ble hektisk, altfor hektisk til noe rikt sexliv. Frøken høyre måtte duge, men oftere og oftere kom vertinnens bilde opp når jeg ronket. Vel vinter ble til vår og vår ble til sommer, og med våren forsvinner ytterklærne, og vertinnens kropp tapte seg ikke av det. Snarere tvert om. Hun var ganske sosial og hadde mye besøk av venninner, på hennes egen alder, yngre og eldre. Alle i øvre del av 1-10 skalaen. En kveld jeg satt utenfor hybelen og grillet med en annen landflyktig kollega.
Spurte hun om det var mulig å få hjelp til feiestigen. Det var første gang hun hadde bedt meg om noe, men vertene var hjelpsomhetene selv når jeg lurte på noe. Min kollega som var på vei hjem til seg selv uansett, takket for laget og reiste. Jeg pakket sammen grillen min og spurte hva hun trengte hjelp til. Jo feieren skulle komme denne uken, 4 uker tidligere enn vanlig og mannen hennes hadde 7 uker igjen i Angola. Det manglet noen trinn på feiestigen etter et grusomt takras i påsken. Jeg sa meg selvsagt villig til å hjelpe, skaffet en matrialoversikt og dro på byggevaresjappa dagen etter. Jobben var fort gjort og vertinnen ... Les hele novellen
