Vi sier ingenting. Jeg ser bare på veien og brått blir det vanskelig å konsentrere seg om å følge med, for den høyre hånden din er på vei opp under skjørtet. Tanken slår meg at truseskrittet vil være i veien, men kjenner jeg fingrene dine rett, finner du ei rå.
Blikket mitt er stivt festet på veien. Fingrene holder fast rundt rattet. Fra høytalerne høres debatt på P4, folk ringer inn og sier meninga si, og uansett hva de mener er programlederen imot. Det er visst det programmet heter. "Tvert imot." Og det passer jo bra, for isteden for å være fullt konsentrert om bilkjøringen, er jeg tvert imot.
Det ulmer mellom bena. Skal jeg skille dem og la deg slippe lettere til? Eller skal jeg la opphisselsen bygge seg opp mens du strever for å komme fram til musa? Jeg ser skrått på deg. Vet at kinnene er røde, at øynene glitrer. Vet at du ser hvordan tilstanden min er. Akkurat slik du vil ha den - akkurat slik den er hos deg.
Når jeg gløtter ned i skrittet ditt, ser jeg at du har tatt fram en knallhard påle, men du holder bare rundt med venstre hånd. Du runker ikke. Det ville vel bragt deg for fort fram og ødelagt moroa, tenker jeg. For slik er du. Du vil alltid ha med meg. Om vi elsker og jeg ikke kom, spør du alltid etterpå: "Enn du, da?"
Jeg oppdager plutselig at lårene mine har bestemt selv. Knærne er så langt fra hverandre som de klarer å komme uten at foten mister kontakten med gasspedalen. Hånden din har nådd helt opp til det varmeste. Jeg gisper da det skjelver gjennom underlivet idet fingrene dine kiler forsiktig over trusekilen.
Fingrene som holder rundt rattet er hvite ved knokene og blikket er stivt festet på veien. Du skyver huden til siden, huden som ligger tett inntil trusetrikken på hver side. På den måten får du leppene til å skille seg, og klitorisen presses mot trusekilen. ... Les hele novellen
