Det var en stund siden hun hadde gravd snøhule. Ganske lenge faktisk. Hun prøvde å tenke tilbake og kom frem til at hun måtte ha vært rundt ti år sist gang. Og da var det vel egentlig pappa som gravde mest. Hun kikket ned i det om lag halvmeter dype hullet. Det var elendig. Hun begynte å skrå hullet nedover og etter enda en stund med graving hadde hun noe som minnet om en uthult sokk. Svett og sliten satte hun seg ned for å hvile noen sekunder. Da hun satt der fikk hun plutselig øye på noen mørke skygger i snøtåken. Hallo!? De kom mot henne og nå så hun at det var to menn på ski. Hva gjør du her ute i snøstormen helt alene? Spurte han som kom først. En kraftig bygget kar innestengt i en tykk boblejakke. Jeg var ute å gikk på ski da det plutselig blåste opp. De to mennene kikket på det stusselige sokkehullet hennes. Du skal ha for ideen, men det hullet gir ikke ly for en lemen en gang. Jeg vet det… Casper forresten. Sa han første og strakte ut hånden. Line. Og han der heter Markus. Tysker. Markus snakket ikke norsk, men viftet høflig med votten da han hørte navnet sitt.
Etter en drøy time hadde det ... Les hele novellen
