Men Inge ringte altså en kveld og spurte om vi hadde tid til at komme over til kaffe en av dagene. Else var på kongress i Hel-sinki den uken, så jeg syntes at vi kunne vente til den følgende. Våre barn var for øvrig hos sine besteforeldre nå i vinterferien. Inge foreslo at siden jeg var alene, kunne jeg vel komme til middag på fredag. Inge ville så gjerne snakke litt og med middag ble det da tid nok.
Vi hadde et hyggelig måltid, jeg brakte et par flasker vin med som vertinnegave, til avbenyttelse om fire-fem år. Å ta med vin til dagens måltid er jo noe plebeiere gjør. Inge snakket om Emil og at hun tross alt savnet ham mer end hun hadde trodd var mulig. Jeg hadde vel hørt at de hadde planlagt å skilles, sånn i fred og fordragelighet til våren. Ja, Inge var blitt trett av hans andre kvinner. Hva svarer man på slikt, nei, jeg hadde ikke hørt. Og det hadde jeg faktisk ikke, altså noe om skillsmisse. Eskapader hadde jo vært en del av Emils image og de hadde jeg da fått en forståelse av at Inge egentlig hadde godtatt?
Jeg fikk ikke noe umiddelbart svar på det. Vi snakket lenge om hva og hvordan det var enklest å ordne med de eiendelene hun ikke ville ta med sig når hun solgte huset og flyttet tilbake til hjembyen. Hun fortalte om hvor trist det var at de aldri fikk barn. Hun sa at de hadde diskutert adopsjon da det ble klart at Emil ikke var i stand til at avle noen, tross sin virilitet og sine lyster.
Dette temaet brakte Inge tilbake til Emils eskapader. Hun hadde blitt gift med innsikten om at Emil kom til at ligge med an... Les hele novellen
