vært i tvil om hvorvidt Linn hadde et vennlig ord til de fleste, tvilte han
ikke mer kvelden etter at hun hadde trøstet og tatt hånd om Sylvia.
Sistnevnte hadde kommet sint og nedfor til den tirsdagstomme caféen i
åtte-tiden. Kjæresten hennes hadde funnet det for godt å reise vekk, og
etter en kort samtale med Marius hadde hun latt seg oppsluke av halvmørket i
en av caféens hjørnesofaer.
Inn på denne scenen er det Linn kommer. Som alltid kruser det seg et
vennlig smil om leppene idet hun får øye på Marius.
- Det vanlige, ber hun. Åssen står det til?
- Som vanlig, sier han. Har det helt utmerket. Og du?
- Saker og ting går bra, og de blir bare bedre.
Marius gir henne et anerkjennende nikk, og serverer henne rødvinen.
- Da har du kanskje overskudd til å snakke litt med Sylvia? spør han.
-Åh?
- Kjæresten hennes har forlatt henne. Da hun kom inn her isted var hun
nesten på gråten, og, ja ... Kanskje du kunne veksle noen ord med henne, gi
henne litt søsterlig solidaritet? Hun sitter der borte ser du, nesten
usynlig.
- Det burde jeg vel nesten gjøre, sier Linn med en anelse bekymring i
stemmen. Hun stilettsvinser bortover gulvet, det sorte skjørtet svinger lett
over knærne hennes før hun stanser opp og henvender seg til Sylvia.
- Linn, svarer Sylvia, med en anelse lys i stemmen.
- Kan jeg sette meg, spør Linn.
- Så klart. Pass på at jeg ikke drikker meg til grunne i kveld.
- Men det er din første, det der? Jeg hørte du nettopp var kommet.
- Jada, ingen fare. Og som du kan se har jeg bare nippet. Virker jeg
omtåket er det av andre grunner.
- Martin har forlatt deg?
- Ja. Og nå som jeg trodde, det vil si; vi hadde vel gått og vurdert det i
lengre tid. Det var bare måten han gjorde det på, han ...
Kjevene til Sylvia dirrer. Skuldrene hennes skutter brått som hun fryser,
den ene hånden tørker vekk en tåre. Hun tar en slurk og setter glasset
tilbake, kommenterer at hun al... Les hele novellen
