av overarbeide, falt det naturlig å dra hit. Her var det i hvert fall ingen som kunne plage meg.
Hytta var temmelig ny med alle nødvendige fasiliteter som strøm og vann og snurredass. Den var romslig, men likevel intim, akkurat slik jeg liker å ha det. Utsikten fra hytta var det så som så med, men den lå fint til i bunnen av en dal, og rundt hytta var det et ettertraktet turområde for alle turistene som fant det for godt å trekke i skiutstyret. Jeg holdt meg mest i ro i solsiden foran hytta, og nøyde meg med å hilse høflig til alle som tråkket over eiendommen.
Det eneste problemet jeg kunne komme på var at mobiltelefonen var uten dekning. Med en gang jeg skjønte det fikk jeg en slags panikkfølelse, mobilen var blitt en del av meg og jeg visste at denne avhengigheten grenset opp mot det barnslige. Men når jeg først hadde fått døyvet den umiddelbare
reaksjonen var det med en viss lettelse at jeg la telefonen nederst i ryggsekken. Jeg trengte å være utilgjengelig.
To dager med nydelig påskevær forløp uten de store overraskelser, jeg nøt stillheten og brukte tiden til å ordne små praktiske ting i og rundt hytta. Ikke så mye for at det måtte gjøres, men mer for å ha noe å holde på med.
På velden tente jeg i peisen og satte meg i den gamle ørelappstolen for å lese litt i noen gamle krimbøker som noen hadde vært så snille å legge igjen. Og for første gang på så lenge jeg kan huske, sov jeg rolig og drømmeløst. På kvelden den tredje dagen begynte det å skye over og på kort tid hadde den
rolige dalen forvandlet seg til en tumleplass for værgudene. Det blåste opp til storm og snøfallet reduserte sikten til under én meter, noe jeg ikke fikk testet ut i praksis da jeg klokelig holdt meg innendørs.
Klokken var vel rundt 22 og jeg var snart ferdig ... Les hele novellen
