Ariane var 15 år gammel og hadde tilbrakt hele livet med å spille fiolin. Begge foreldrene hennes var store virtuoser, celebre konsertfiolinister, feirede kunstnere. Og hun var naturligvis eslet til å følge opp. Så her stod hun, time ut og time inn, og spilte for Herr Gåserud, en pensjonert solofiolinist. Han var liten og tykk og hadde små, rynkede hender som stadig strøk nedover bukselårene hans mens han studerte henne. Det grå håret hans var tynt over issen, og lå i små tuster over ørene. Til gjengjeld vokste det tykke, grå hår ut av ørene. Ariane gikk ut fra at han ikke greide å få øye på dem i speilet, og hun skulle så visst ikke si noe. - Jeg gir opp! utbrøt Ariane. - Det går ikke, jeg gir blaffen!
Herr Gåserud sa: "Det er tydelig at du ikke konsentrerer deg, Ariane. Du kan bedre enn dette - du må bare samle tankene. Jeg tror du er blitt altfor vant til å gi opp når du møter motgang. - Jeg vil hjem, sa Ariane. Hun så allerede for seg å ligge på sofaen med de sommerbrune, bare bena utstrakt og en limonade i hånden mens dørene ut mot terrassen stod åpne. Ariane var en vakker pike med kornblondt hår i hestehale, smale hofter og bryster som så ut som små, harde rosenknopper. - Nei, jeg tror vi skal prøve noe nytt, sa Herr Gåserud. - Jeg tror vi skal innføre et regime med straff og belønning. Det tror jeg vil anspore deg til å gjøre en bedre innsats i fremtiden. Ariane stirret på ham. Hva i all verden mente han?
Herr Gåserud sa ikke mer, men forsvant ut i entreen. Hun hørte at nøkkelen dreide rundt i låsen, og da han kom inn i atelieret igjen, var han naken! Herr Gåserud hadde kroppen til en gammel mann. Han hadde dissende, gråhvit mage, slapp rumpe og tynne armer og ben. Men det var ikke noe av dette som fanget Arianes o... Les hele novellen
