Jeg startet med å si jeg burde ha gått tilbake.. og da mente jeg før det ble mørkt.
For skal jeg være ærlig vet jeg virkelig ikke hvor jeg er. Jeg satte meg ned og tok fram nista mi når sola begynte å helle mot horisonten. Nå er det en stjerneklar oktober natt over hode mitt. Når det er glepper mellom trærne kan jeg se dem lyse som klare juveler langt langt der oppe. Puster jeg virkelig så høyt?
Han stoppet opp og lyttet. Men det tok flere sekunder før han greide å fokusere på noe annet et hans eget åndedrett og hjerte som slo hardt i brystet. Nei, det var ingen andre lyder i nærheten av ham. Bare den kjølige oktober vinden som fòr igjennom trærne og en sørgmodig hvisling. Alt virket plutselig så dødt. Det hadde vært en så utrolig deilig følese og komme seg ut i naturen, kjenne frisk luft, sola som skinte. Gå rundt og bare være til. Han tittet bak seg, der snodde stien seg bakover mellom grantrærne, svarte stammer utgjorde silhuetter mot et gråblått mørke inne i skogen. Han kjente at det ufrivillig krøp en kald frysende følese oppover nakkevirvlene. Som om det etter at han hadde snudd seg hadde kommet noe og stilt seg opp rett bak ham. Eirik snudd seg motvillig rundt. Ingenting. Han gikk vidre, og prøvde og ta seg sammen, ”nyt naturen” sa han til seg selv med en stødig stemme. ” det er ikke noe å ... Les hele novellen
