Jeg er en av dem som synes at jeg har vært utrolig heldig med utseendet mitt. Jeg har en ung, veltrent kropp, selv om jeg ikke lever så altfor sunt, og musklene er veldannet etter flere år med sånn passe mye trening. Jeg har mørkebrune øyne med en svak nyanse av grønt, og ser ellers bra ut i ansiktet. Det jeg er mest misfornøyd med, ikke alvorlig, men mer enn alt det andre, er hårfargen min. Den er rett og slett ganske kjedelig, og nettopp derfor pleier jeg å farge håret mitt enten svart eller blondt. Jeg er bifil, men har en tendens til å foretrekke den mannlige delen av befolkningen.
Men til saken, jeg så for ikke så lenge siden en film som handlet om menneskekloning og om det var rett eller galt. På slutten av filmen var det tydelig at det absolutt ikke burde foretas vitenskapelige eksperimenter på det området, men noe satt igjen i meg etter filmen. Jeg satt meg ned, og grublet over konseptet i filmen. Man hadde en såkalt kjønnsløs ”nestenferdig” kropp som med det rette DNA-et ville bli en identisk kopi av hvem man enn måtte ønske. Ved hjelp av en hukommelsesmaskin kunne man til og med gjøre slik at klonen fikk akkurat like minner som det mennesket det var klonet fra.
Jeg ble litt overrasket da jeg fant meg selv liggende å fantasere om hvordan det ville være å knulle meg selv. Jeg ble kåtere og kåtere jo mer jeg tenkte tanken, buksen strammet sikkelig til rundt den voksende kuken, min store stolthet her i livet, og til slutt kunne jeg ikke annet enn å forme en plan. Det hadde seg nemlig slik at jeg jobbet på et forskningssenter som drev og forsket på gener og kloning. Og hvis jeg snakket med de rette personene og trikset og fikset litt, var jeg faktisk i stand til å få oppfylt drømmen min. Pengene var ikke noe problem, dem hadde jeg arvet av mine søkkrike foreldre, som tragisk nok var blitt drept i en bilulykke.
Etter et par måneder var klonen min nesten ferdig utvokst, og det var på tide å gi ham minnene mine. Jeg had... Les hele novellen
