Vi sto ute på trappa, under den stjerneklare himmelen, og månen som skinte så ømt ned mot oss. Jeg sto og tok et trekk av røyken, hun bare var der sammen med meg, holdt meg med selskap. Hun så meg inn i øynene, smilte svakt. Jeg kikket tilbake. Skulle til å åpne kjeften å si noe, men klarte liksom ikke få noe ord ut.
''åh, så vakker hun var!'' Med et strøk hun meg over kinnet, tok håret vekk ifra øynene mine. Jeg klarte ikke puste, klarte ikke si noe heller. - Du er nydelig, sa hun. Jeg følte meg pinlig berørt. Kikket i alle andre retninger en jeg egentlig burde. Hun strøk meg over skulderen, som om jeg skulle være et barn som hadde falt, og slått seg, eller?
Hun gav meg en klem. Hun la de myke armene sine rundt meg. Jeg klemte tilbake. Pulsen min hadde en enorm hastighet nå. Jeg håpet på at hun ikke merket det, men...- Du virker nervøs, sa hun. Jeg kastet fra meg røyken, kikket på henne, smilte skjevt.- Jeg ER nervøs.- Hvorfor det? BAM! hadde ikke kontroll over mine egne tanker lengre. Skulle jeg si det, skulle jeg ikke? Hvorfor, hovorfor ikke?- Du ville ikke forstå det, om jeg sa det, sa jeg plutselig, og kikket ned.- eh, da kan jeg si noe til deg da?
Jeg smilte litt usikkert, forsto ikke helt.- Jeg liker deg, som mer en en venn, sa hun. Hjertet mitt hoppet over, iallefall tre hakk. Jeg måtte ha sett ganske forbauset ut, for hun sa plutselig;- Unnskyld, jeg skulle ikke sagt det. Hun kikket ned.- Neineinei, utbrøt jeg. Jeg klarte ikke la være å smile. Jeg la i vei i all min ekstase om hvor mye jeg likte henne, jeg følte det på akkurat samme vis. - Det bar... Les hele novellen
