Hun trengte ikke mye hjelp, men de satdige nye problemstillingene våre gjorde at de fleste på avdelingen trengte mye hjelp en lang periode.
En dag jeg stod bøyd over pulten til en annen kollega kom hun bak meg og ga meg en dask på rompa.
”Jeg bare måtte” sa hun. ”Du står jo bestandig med rompa ut. Det var bare for fristende”
Vi fikk oss en god latter. For hun hadde jo rett idet.
Senere den uken trengte hun hjelp og jeg spurte om jeg kunne få låne stolen hennes for å slippe mer dask på baken.
”Likte du det ikke?” spurte hun med et ertende smil.
”Jo da, men jeg blander ikke jobb og fritid så veldig. Det blir for distraherende” svarte jeg og blunket tilbake.
Vi snakket ikke mer omm det på en stund, før hun noen uker senere trengte mer hjelp.
Nå lente jeg meg over pulten hennes igjen , med rompa ut.
”Har du ombestemt deg nåda?” spurte hun retorisk, mens hun strøk med fort og hardt på baken.
Jeg bare gliste , men trakk meg ikke unna. Jeg bare så på bena hennes en liten stund, lange støvletter, og et kort, mørkerødt rutete skjørt over, og en genser som fremhevet brystene uten å vise noe hud.
Hun klemte til litt før hun slapp taket og jeg viste henne hvordan oppgaven skulle løses.
Jeg ble egentlig steinkåt og måtte på do for en rask runk etter den episoden. Kunne ikke gå med ståpikk re... Les hele novellen
