Sette fot

Jeg tok spannet og trasket av gårde til setra som ligger et par kilometer unna. Alt gikk helt greit inntil jeg var kommet et stykke på hjemveien.

Jeg gikk i egne tanker på veien hjemover. Plutselig hørte jeg noen stemmer i det fjerne. Så dukket det opp to høye mørke gutter i hypermoderne dongeriklær rundt svingen. De var også iført hvite joggesko og så uhyre selvsikre ut. De virket veldig urbane. Jeg på min side er en lyshåret bygdegutt fra indre østland og lavere enn de to høye mørke bergensguttene. Jeg tok imidlertid ingen notis av dem før jeg hørte stemmene deres. Gikk med blikket nærmest ned i veien. Til min forbauselse hørte jeg at de snakket bergensk. Da de fikk øye på meg lo de, men jeg var ikke sikker på om det var meg de lo av.

Men like etter hørte jeg at den ene hvisket til den andre at der kommer en østlandsk bondegutt. Til tross for at det fremdeles var litt avstand og de burde være utenfor hørevidde, er det svært lytt i fjellet. (jeg hadde en gammeldags vest, grå fløyelsbukse og ikke akkurat en moteriktig skjorte på meg, samt gamle brune bondesko, mens de altså var kledd i blå dongeri fra topp til tå med hvite stømper og hvite joggesko. De var også høyere og hadde en større kroppsbygning enn meg og jeg oppfattet at de snakket kav bergensk). Jeg på min side er lyshåret , blå øyne og en del lavere av vekst enn de to høye mørke dongerikledde bergensguttene.

Da de passerte, det var like ved Nørlihøgda, var det som om noe som snørte seg fast rundt ankelen min, akkurat som en sko som hadde hekta seg fast. Jeg skjønte ikke hva som foregikk nede ved beina mine. Merka bare at den ene ankelen min ble løfta litt opp og trukket bakover. Jeg sperra øynene mine opp i ren forskrekkelse og bergensguttene ropte i vill juble: Sette fot, s... Les hele novellen