Hun hadde i lange tider lagt igjen hint til moren, men ingen så ut til å nå igjennom. Nå hadde hun derimot sjansen.
Døren gikk opp og moren satte seg inn og 'uffet' og klaget på været. Hun satt nøkkelen til tenninga og skulle til å starte, men så brøt Johanne inn. "Mamma... kan jeg prate med deg om noe...." sa hun mens blikket gled fra øyekontakt og ned mellom setene. "Klart det" Sa hun. "Er det noe galt" La hun til når hun så reaksjonen på datteren.
Johanne hadde øvd på dette mange mange ganger, men nå som alltid når det var noe stort og viktig stokket det seg helt. "Kan jeg få begynne å...." Resten av setningen ble bare mumling. Johanne så helt bort nå. "Unnskyld vennen, jeg hørte ikke hva du sa til slutt". Johanne motet seg opp og viste at det måtte sies. Uansett hva hun kom til å si nå utenom sannheten ville falle igjennom og hun ville bli gjennomskuet. "Kan jeg få begynne med bleier igjen" spurte hun igjen. Johanne hadde brukt bleier fram til hun var 6 og på natten fram til hun var 9. "Bleier??" utbrøt Sigrid. Hun stirret storøyd på datteren som ikke ville møte blikket hennes. Johanne ble redd og prøvde å ro seg ut med å fortelle at det bare var en spøk. Dette trodde selvfølgelig ikke Sigrid noe på og etter mange forsikringer om at hun var veldig
glad i datteren sin og at hun aldri ville tenke at det var teit kom det fram hva Johanne ønsket. Hun fortalte at hun ville bli puttet tilbake i bleier. Ikke "få ha dem på seg". Hun la også til at moren skulle bruke
lommepengene hennes til å kjøpe dem med. "La meg få dette rett - Du vil ha på deg bleier - men på en måte som at jeg tvinger deg til å ha dem på og da ikke som en straff. Og du ønsker å bruke disse hele tiden uten pause?" Johanne nikket flaut og sa avsluttningsvis "Også vil jeg ha litt store bleier også... og at... Les hele novellen
