Duftene kan bare stamme fra dyp skog. De er umiskjennelige, selv om jeg ikke befinner meg på et slikt sted så alt for ofte. Det er mer minner fra barndommen, da lekeplassen var den frie naturen og lekene var forskjellige kvister, røtter, mose og kongler som ble skapt om etter hva leken gikk ut på.
Jeg kjenner det trygge, faste grepet ditt om meg og lar deg lose meg innover i dette ukjente. Stillheten brytes bare av kvister som knekker under skosålene våre, og et og annet skarpt skrik fra fugler som forstyrres i sin skjermede tilværelse. Vi sier ikke noe. Jeg trenger ikke å vite hvor du fører meg. Sammen med deg er jeg trygg – jeg følger deg til verdens ende om det er dit du ønsker å gå!
Vi stanser. Jeg lytter, prøver å sanse om det kan være flere her, om det er her vi skal møte noen. Men jeg oppfatter kun den uendelige stillheten. Det er nesten øredøvende stille. Med lav stemme, så jeg knapt oppfatter ordene, ber du meg kle av meg. Sakte.
Jeg adlyder, og hutrer når den kjølige luften møter naken hud. Ennå har du ikke fjernet tøystykket over øynene mine. Jeg får lirket av meg toppen uten at så mye som en smal stripe dagslys kommer til syne på undersiden av tøystykket.
Sko og bukse følger etter – og til sist undertøyet.
Stolt retter jeg meg opp i ryggen, trekker skuldrene litt tilbake. Løfter haka. Armene hviler bak på ryggen.
Langsomt blir jeg vár en bevegelse ved siden av meg. Noen går rundt meg. Sakte. Stopper opp, beveger seg videre. Kommer nærmere. Jeg hører jevn pust. Nå merker jeg ikke lenger kulden – kroppen min blir glødende varm, og jeg hikster idet en ... Les hele novellen
