Hun likte fjellet, og snø, men dog. Det var fint å gå her i sin egen verden og lytte til skiene som beveget seg nesten automatisk under henne. Men etter flere timer med fullstendig stillhet, hadde vinden nå begynt å rive i henne og alt annet som måtte stå i dens veg. De delene av skiløypen som ennå ikke var fokket igjen var umulig å se på grunn av all snøen som virvlet i luften. Stillheten hun hadde kommet hit for, føltes med ett truende. Mobilen lå trygt hjemme på hytten og hun innså hvor alene man var uten dagens teknologi. Hvor langt det var til folk var umulig å si, men tre mil var det iallfall. Vinden gjorde ingen tegn til å løye, tvert i mot. Det hadde også begynt å bli mørkere, samt hun nå kunne kjenne den bitende kulden komme krypende inn under anorakken. Etter forholdene var det ikke annet å gjøre enn å finne frem spaden fra sekken og begynne å grave.

Det var en stund siden hun hadde gravd snøhule. Ganske lenge faktisk. Hun prøvde å tenke tilbake og kom frem til at hun må... Les hele novellen