Jeg trodde vel aldri at hun skulle dukke opp, men det gjorde hun. Til de grader.
Men til begynnelsen.
Jeg hadde sendt noen meldinger til ei jente på nettet. Hun var bare 21 år. I utgangspunktet ei jente som sikkert druknet i spennende forslag fra gutter på sin egen alder. Med mine 49 så regnet jeg meg vel som utenfor hennes målgruppe. Men det er jo lov å pirre og leke med hverandre på nettet allikevel, så derfor tok jeg sjansen og sendte henne noen meldinger.
Og hun svarte. Det er jo i seg selv nok til å få en kåt, leken og småkinky mann i min alder til å gå av hengslene i noen minutter, når en ser at det har kommet svar i postboksen.
Evig optimist *hihi*. Og selvsagt fulgte jeg opp med flere meldinger. Meldinger som gikk stadig lenger og ble stadig mer detaljerte.
Hadde jeg vært en normal oppegående mann så hadde jeg vel rundet av etter første melding, for det var ikke noe i meldingen som skulle tilsi at hun i sine villeste fantasier ville finne på å møte meg. Men det var optimisten i meg da ... den smågale optimisten er vel kanskje mer riktig å si.
En kveld sendte jeg henne en melding og ba henne bli med på tur. Nei da, ikke noen fancy tur til London eller New York eller noe sånt. Simpelthen bare gå en tur. Dels for turens skyld og dels for å prate om alt mellom himmel og jord. Og om vi fant tonen; litt kåtprat og pirre hverandre.
Men nei. Det tok mange dager før hun svarte. Og det stod ikke noe i svaret om at hun kanskje ville blitt med en annen dag. Da burde jeg jo egentlig ha roet meg ned litt. All fornuft tilsa det.
Men optimisten sendte enda en melding. Med MSN-adresse, mobilnummer og det hele. Heller ikke det førte til noe annet enn flere dager med å sjekke postboksen som alltid var like tom.
Så. I dag. I dag kom en melding på SMS. "Gå tur?". Jeg kjente jo ikke nummeret så jeg sendte en melding tilbake: "Kanskje det. Hvem spør?". Så kom meldingen som fikk det til å krible... Les hele novellen
