På den andre siden av dalen kunne han se flere furukledde fjell. Langt mot øst var den endeløse prærien hvor folket hans jaktet på bison. Mot sørvest lå gulbrun ørken, et lavt belte av grønne kaktusåser og blå fjellkjeder med spisse tinder i det fjerne. I nord så han også store fjell og grønne skoger. Og han visste at bortenfor alt dette igjen lå andre ørkener, andre sletter, andre skoger, fjell, daler, bekker, elver og vann. Overalt fantes det dyr og planter som kunne spises eller brukes på forskjellige måter.
En gang hadde det bare bodd indianere i dette veldige landet. Nå var det fremmede, hvite menn med hårete ansikt, og med merkelige klær og hatter som trengte seg inn i landet deres. Den unge krigeren, som selv aldri hadde sett en hvit mann, var en ”diide,” eller en jicarilla apache, som de ble kalt av andre. Ingen kjente disse fjellene så godt som nettopp diide’ne.
Den unge krigeren var en vakker mann. Det lange håret, som rakk ham nesten til livet, var sort som ravnen, og musklene under den rødbrune huden var smidige og sterke. Håret var delt midt oppe på hodet, og flettet i to lange fletter, som var pakket inn i oterskinn, slik som var skikken blant jicarillaene. De lot ikke håret henge fritt med et pannebånd rundt hodet, slik som chiricahuaene, mescaleroene, eller de vestlige apachene. Han hadde klatret mellom klippene mot toppen. Han følte seg fri her oppe, og han trakk fjelluften inn i langsomme, dype... Les hele novellen
