Jeg kunne lukte meg selv som en del av skogens lukt. Fet matjord, mine armhuler, gamle trær, mitt kjønn.
Jeg måtte ha sovet lenge. Et lite sekund var jeg tilbake i byens rytme, men jeg tok meg i det og så ikke på klokken. Granene var blitt tette, svarte silhuetter rundt helleristningsfeltet. Månen kikket ned på meg som det bleke øyet til en mild gud. En underlig stemning grep meg, en slags beredthet på noe som lusket ute i skyggene...
Jeg var ikke redd -- hva var det vel å frykte? Helleristningsfeltet var et gammelt kultsted, mange liter dyreblod, kanskje også menneskeblod, hadde fylt furene og gropene i berget og farget sanden nedenfor rød. Men det var tusen år siden. Seidmannen, religionene, selv gudene var døde.
Hva hadde jeg, et barn av maskinalderen, en gudløs pc-bruker, å frykte? Men likevel, denne vaktsomme forventningen, ikke redsel, snarere... kåthet?
Jeg tente opp et stort bål like nedenfor helleristningene. Det rødgule, flakkende lysskinnet fikk tegningene til å tre fram enda klarere enn konservatorens rødmaling -- hver lille ujevnhet i berget kastet lange skygger, dannet et urolig hav for de eldgamle skipene. Det var som om berget våknet, som om minnet om blod fra offerdyr og seidmannens mon
otone sang var blitt vekket av ildens dans, min ild tiltrakk seg gudene slik seidmannens bål hadde gjort det for årtusener siden. Over meg tegnet Melkeveien seg som et tett belte av lys, et mylder av stjerner, titusenvis av dem, som sæd i et mikroskop.
Jeg tok den store rullen med grovt, kremgult papir ut av sekken og rev av en halvannen meters lengde. Jeg la papiret over det største skipet på svaberget, og tynget det ned med steiner. Så rev jeg opp en stor gresstust ... Les hele novellen
