Morgen kom og mine venner dro av gårde. Jeg kunne vente i to dager på at resten av familien, min far og hans kone kom – eller jeg kunne prøve lykken og se om jeg fant dugende mannskap som kunne bli med. Den blå himmelen vitnet om nok en eventyrlig sommerdag, og jeg tok turen innom kiosken for å få tak i dagens aviser. Uten noen planer for dagen, var det bare å sette seg ned for å nyte stunden om bord i båten. På kaien gikk det stadig turister forbi, og inn i mellom stoppet det noen opp for å se på båtene. «Kan hende jeg kan spørre noen av de?» tenkte jeg.
En ungjente på sykkel stoppet opp og kikket lenge. Hun spurte om det var min båt. Jeg kunne jo ikke si at den var det – jeg en gutt på 28 år og med en båt til nær to millioner. Jeg måtte innrømme at det nok var min fars, men at jeg skulle seile den til Kristiansand om jeg fikk fatt i mannskap. Hun lyste opp, hun var egentlig fra Søgne, og hadde ikke seilt – men ville gjerne prøve – fikk hun lov til å bli med?
Jenta var så vidt fylt seksten, med en trent kropp og solbrent hud. Mange timer på sykkelen denne sommeren hadde gjort henne til en liten gudinne. Klokken var snart tolv og jeg løftet sykkelen hennes om bord. Vi gjorde den fast på cockpittaket og kastet loss. Hun ringte hjem for å si at hun var hjemme litt senere enn planlagt og dagen var klar. Med en steikende sol på det høyeste tøffet vi ut Mandalselva i retning Kristiansand, jeg og henne.
Litt ut på fjorden skulle jeg til å heise seil, men vinden spaknet ut. Vi ble liggende helt stille og varmen hang rundt o... Les hele novellen
