Det var mye å gjøre. INN-kurven bare vokste og vokste, selv om vi jobbet på spreng alle mann. Vi bestemte oss for å konsentrere oss 100% på å få det unna, ergo jobbe overtid. Jeg hadde ikke så mye annet å ta meg til, så jeg satt lenge og hadde ofte 12 –14 timers arbeidsdager. En kveld forandret mitt syn på arbeidsplassen seg betraktelig…..
Jeg satt i min egen lille verden full av tall. Mat og røyk var ting jeg glemte i konsentrasjonen. Mine kolleger gikk hjem og bad meg ikke jobbe meg i hjel. Jeg lovet å ikke bli sittende for lenge og sa høflig:
”Vi sees i morgen!”
Jeg trodde jeg var helt alene på kontoret og satte derfor radioen ganske høyt på under arbeidet. Ikke visste jeg at en kollega, Trond, også satt igjen. Han jobbet med et helt annet felt enn meg og vi hadde ingen ting med hverandre å gjøre. Plutselig står han i døråpningen. Han sier ingen ting, noe som fører til at jeg skvetter en ½ meter når jeg ser opp;
”Det er fint med radio, men jeg hører deg tvers over lokalet! Kan du dempe litt?”, sier han med en lav og rolig stemme.
Forlegen skrudde jeg ned volumet betraktelig og bad om unnskyldning.
”Jeg trodde jeg var alene her”, sa jeg med litt brydd.
”Det trodde jeg også at jeg var, men så hørte jeg radioen”. Han smilte og begynte å bevege seg vekk, men snudde seg brått og kom tilbake;
”Røyker du? Jeg er akkurat ... Les hele novellen
