Det var en av de aller jævligste dagene i juli, vet du. En av de dagene hvor sola står for høyt på himmelen og lufta er så stinn av fukt at det synes som om hele verden mygler. Oslo er en sur svamp som vris, til og med din egen kropp er i ferd med å renne fra deg.
Vi snudde ved portene til badeanlegget. Heten ble for påtrengende, billettprisene for høye i forhold til, skal vi si - prisen på en MacDonaldshamburger, og Vinnie mente dessuten at han ikke kunne se noen på vår egen alder innenfor gjerdet.
Så vi tok trikken ned til byen igjen, Vinnie, Pæra og jeg. Vi lærte noe av det hele. I år holder vi oss i bygryta. Vi drar ikke på sommerferie noe sted, Vinnie, Pæra og jeg. Ikke spiller vi fotball på løkka lenger heller. Småguttene fra ungdomsskolen har inntatt banen.
Denne sommeren sitter vi heller i trappa utenfor Oslo S, jeg vet ikke helt hvorfor. Det er et eller annet beroligende ved det hele de stadige togavgangene som annonseres over høyttalerne, det sildrende suset fra vannskulpturene, vann i sirkulasjon, tyktflytende og brunt av tobakk og ølskvetter, godt å hvile øynene på, synes jeg.
«Se,» sier Pæra og peker, kanskje på Bente og Rita fra parallellklassen som er blitt helt voksne og storbrystede på det ene lange året som har gått siden niende.
«Se!» Der skrår de Jernbanetorget iført snuppete sommerkjoler. Og Pæra peker. Eller han konsentrerer oppmerksomheten om tre brunøyde interrailberter, sikkert italienske, små og nette med forvirrede ansiktsuttrykk og eno... Les hele novellen
