I begynnelsen var hun høflig og forekommende overfor den unge kunden som viste en slik interesse for hennes produkter. Etterhvert vekket mine hyppige besøk en viss munterhet hos de butikkansatte, mens innehaversken selv viste tegn til medlidenhet og grader av pinlig berørthet over min åpenbare beundring.
Jeg var ikke ufølsom overfor denne holdningsendringen til Yvonne. Men jeg måtte se denne herlige kvinnen som var en heldig blanding av den franske skuespillerinnen Catherine Deneuve og avdøde Grace av Monaco. Hennes askeblonde, lange hår var alltid satt opp i en knute. Dette fremhevet hennes høye kinnben, klare panne og vakre, regelmessige trekk.
Yvonne fikk et stadig mere plaget uttrykk ved mine besøk. Hun kunne imidlertid ikke nekte meg adgang i butikken så lenge jeg var kunde og brukte mine surt ervervede sparepenger til unødvendige kjøp. En fredag ettermiddag stakk jeg innom Yvonne for å kjøpe en Kanebo massasjeolje bestående av 18 forskjellige planteekstrakter. For en gangs skyld var det noe jeg faktisk brukte. Etter løpetrening var oljen god på ømme muskler.
Denne ettermiddagen hadde Yvonne på seg en lyseblå silkekjole som fremhevet hennes kjølige eleganse. Gjennom kjolen kunne jeg se den faste, runde bakenden som kom nydelig til sin rett da hun bøyde seg ned for å hente oljeflasken. En ny rouge på de høye kinnbenene gjorde henne deiligere og mere menneskelig enn ellers.
– Skal vi ta en kopp kaffe i varehuskantinen? Jeg trenger å snakke med deg, sa hun med en litt bekymret nyve i pannen. – Gå opp og vent på meg. Jeg kommer snart, fortsat... Les hele novellen
