En dag hadde kongen hørt at det var kommet en ny forsyning hvite slavinner til slavetorget, og han sa til vesiren el-Faddel at han ønsket seg en slavinne hvis make det ikke fantes i hele verden. Hun skulle være fullendt vakker og god og ha et mykt sinn. Vesiren Moein ble skinnsyk fordi han selv ikke hadde fått oppdraget, og mente at hvis det i det hele tatt fantes en slik kvinne, så ville prisen på henne løpe opp i titusen dinarer. "Vel," sa sultanen og vendte seg til skattemesteren sin: "La titusen dinarer bli brakt hjem til vesiren el-Faddel!"
Hver dag kom nå slavehandlerne til el-Faddels villa og hadde med seg sine vakreste piker, men ingen av dem fylte kravene, og det gikk en hel måned før en av meklerne kom og sa at nå hadde han funnet henne. Vesiren ba om å få se henne, og mekleren førte da fram for ham en ung kvinne, slank av vekst og rank av holdning, med faste bryster som bar sin egen vekt, med mørke øyne og runde, myke kinn, med et lite smilehull i den fint formede haken, med smal midje og tunge hofter - og fuktigheten på hennes muskattrøde lepper var som honning, og munnen var som en blomst, og stemmen hennes var mildere og mer sødmefylt enn vårvindens pust og suset av sommervinden en kveld i en blomsterhage.
Vesiren var både overveldet og henrykt, og mekleren forklarte at piken kunne lese og skrive, kunne alle de viktigste lover og regler, var legekyndig og hadde lært å spille alle slags musikkinstrumenter, danse alle danser og synge alle sanger, "så de titusen dinarene som du byr for henne," sa mekleren, "er ikke en gang det hennes utdannelse har kostet."
Vesiren ba ham hente pikens eier, som viste... Les hele novellen
