Han stønnet frem et slags svar og bet tennene sammen for ikke å skrike under behandlingen. Pokker, hadde hun tenkt å ta livet av ham? Om hun bare snart kunne se til å bli ferdig med skuldrene og forflytte massasjen til mer behagelige deler av kroppen. Hvis det overhodet finnes kroppsdeler som mottar kiropraktoren med gledesrykninger, da.
Anna Ottesen gjorde for øvrig en utmerket jobb. Smertene var kroppens feil, og ikke hennes. Verkingen i skuldrene og nakken var blitt betydelig mindre etter første behandling. Dessuten, vondt skal jo vondt fordrive, og AU!
- Nå er jeg snart ferdig her oppe, Schøyen. Annas stemme var lav og behagelig. Sørlandsdialekten avrundet ordene ytterligere. Som om ikke figuren var nok, ble hun rent ut en lekkerbisken bare ved toneleiet og dialekten. Men hold an litt, din tullebukk, tenkte den førtitre år gamle Petter Schøyen, selvfølgelig er hun profesjonell i yrket. Selv om jeg ligger her med stå tross smertene, og har lyst til å klemme og kramme både de faste, store muggene og den runde enden hennes, er ikke slikt i hennes tanker. Dessuten er jo kvinnen knapt tjuefem, så vidt jeg vet.
Endelig begynte hun å presse lenger nede på ryggen. Selv om det fantes harde og overanstrengte muskler der også, var smerten for ingenting å regne mot det han opplevde når hun bearbeidet skuldrene hans. Snart gikk de skarpe ilene over i et varmt velbehag som virket sløvende. Han la hodet ned på benken, og forsøkte å konsentrere seg om isbjørnjakt med pil og bue på Svalbard. Noe måtte han gjøre. Om noen minutter var behandlingen over, og han måtte stå opp. Da burde helst noe annet ha satt seg først…
Ikke for det, hun hadde nok opplevd mer enn en gang at pasientenes kukker var like stive som skuldrene og nakkemusklene deres. Også det holdt hun nok en yrkesmessig innstilling til. Etikk - het det visst. Selv om han innbilte seg at noen av massasjegrepene hennes minnet mer om kjærtegn enn kiropraktoren... Les hele novellen
