Neste morgen våknet jeg tidlig. Det var en solfylt dag, og de høye fjellene tegnet seg skarpt mot en blå himmel da jeg noen timer etter meldte meg, slik jeg pr. brev var blitt anmodet om, for personalsjefen. Han (som det på den tiden var naturlig å omtale en personalsjef) viste seg å være en svært vakker kvinne. Håret var ravnsvart, huden nydelig brun og kroppen - så langt du kan trekke slutninger om en kropp bak ettersittende bukse og hvit, sommerlig bomullsbluse - var det ingenting å trekke for. Ansiktet meldte om knapt førti - antakelig lykkelige - år. Hvite, sterke tenner, lange fingre. Glatt, smal gullring på høyre hånd.
Jeg svelget tungt, sa navnet mitt, og hun bladde i noen papirer. Hun gransket meg, og jeg kjente sjenansen ligge som en tung bylt i magen. Men det var det lange håret mitt hun studerte.
- Du er ikke sånn ungdomsopprører vel? Vi har noen suffere her på stedet. Ikke bli fornærmet. Men du likner.
Hun prøvde å si det henkastet, slik man pakker en bekymring inn i spøkens lette cellofan.
- Jeg interesserer meg mer for mennesker enn politikk. Jeg skal bli psykolog. Noen ganger lyver jeg helt automatisk, den hvite løgnen blir en florett å parere med, ingenting annet. Dessuten vil jeg så gjerne hevde meg i forhold til det uoppnåelige - og det var hun.
- Så hyggelig! lyste hun opp. Allerede nå visste jeg at jeg aldri ville komme til å glemme henne.
Jeg fikk beskjed om å vente på basen utenfor - og ti minutter seinere var vi på vei til ovnshuset. Der ... Les hele novellen
