I tankene sine henter hun frem minnet om den eneste kvelden hun uttalte de ordene, hennes egen uvitenhet hadde gjort henne fryktløs. Hennes egen uvitenhet hadde skaffet henne enda mer problemer. De ordene hadde virkelig ikke hjulpet, ingen verdens ting hadde de forandret. Hun hadde sluppet ganske billig den kvelden, nesten som han lekte med henne. Lot henne tro at han skulle la det passere, ingen straff... Allerede neste kveld var skuespillet over, hevnens time var kommet.
Ett lite grøss for over ryggen hennes da minnet vender tilbake. Ikke nok med at hun fikk den vanlige behandlingen, men han hadde også vært sint. Svært sint og farlig. Den kvelden lærte hun seg hvor farlig denne mannen kunne være. Truslene hadde kommet, den ene verre enn den andre. Liten som hun var trodde hun dette var sannheter. Familien ville ikke ha noe med henne å gjøre hvis hun protesterte, alt var normalt, han skulle bare lære henne noe nytt… Hun ville vel ikke vokse opp som den eneste personen i verden som ikke var klar over tingene han lærte henne?
Hennes mor hadde kommet opp en kveld dette foregikk. Hun hadde spurt om noe var galt. Han hadde sett den voksne kvinnen i øynene og kommet med den ene løgnen etter den andre. Hennes egen mor valgte å tro på ham. Kanskje av redsel, kanskje av uvitenhet. Sviket hadde satt sine spor. Hun hadde ingen å prate med. Ingen som kunne stoppe denne evige tortureringen. Ennå kan hun fremkalle smaken av tårene som rant nedover kinnene hennes den kvelden.
Det var etter den kvelden hun begynte å la ting bare skje. Begynte å tro på ham. Dette var normalt. Noe alle måtte gå igjennom i oppveksten. Helt til for en uke siden hadde hun trodd på dette. I fem år hadde h... Les hele novellen
