vindu i flyet som nå var på vei ned fra Alpene, hadde Beate strålende utsikt
over vinterlandskapet. Hun sukket fornøyd ved synet. Hun var på vei tilbake
til Italia. Og denne gangen ville hun finne en kjæreste.
Datoen var onsdag den 14. februar. Karnevalet i Venezia åpnet til full
musikk og parader om to dager. Tusener ville feste i gatene og på kanalene i
over en uke til ende. Beate hadde spart penger hele høsten for å kunne være
en del av det hele. I folkemylderet skulle hun være den kokette Colombina,
og der inne et sted var hun da nødt til å finne sin evige elsker Arlecchino.
Hun lo lavt for seg selv. Kanskje var det en Harlekin der nede som akkurat
nå tenkte på den Colum bine han skulle føre med seg hjem fra karnevalet?
Lyset for sikkerhetsbeltene slo seg på. Flyet gikk inn for landing ved
Aeroporto di Venezia Marco Polo.
Etter å ha losjert seg inn ved hotellet, gikk Beate ut i gatene der hun
hadde forelsket seg i Italia. Det var fem år siden nå. Siden hadde det blitt
flere reiser og språkkurs i Milano. Møter med gutter hadde vel forekommet,
men ikke før nå var det blitt aktuelt å faktisk flytte til landet. Hun
ønsket det nå. Og for en historie det ville bli å fortelle barna om hvordan
hun møtte sin mann. Nåja. Skulle hun treffe sin Harlekin, måtte hun først
sørge for å bli en Columbine. Kostymebutikken hadde hun besøkt før. Den var
dyr, men hadde de desidert vakreste kjolene. Betjeningen så litt skeptisk på
henne da hun kom inn. Mette-Marit-stilen hun hadde med hjemmefra imponerte
ikke motebevisste italienerinner. Etter å ha sett seg litt rundt, valgte hun
en mørk, turkis og fyldig kjole med generøs utringning. Overdelen - en slags
kappe med ermer - var i dypt rødt. Den blomstrede hodepynten og skoene ble
holdt i samme farge. Masken var i samme farge som kjolen.
Dagen etter la hun opp programmet for karnevalet. Den offisielle åpningen
fan... Les hele novellen
