Hun ventet stille på en annen inntrenger, en kanskje-kjæreste som skulle møte henne her ute i den bynære villmarken. Hun visste nå at hun ville høre ham komme. Hun visste at hun ville ønske ham velkommen hit til et paradis på jord. Hun lengtet etter å møte ham igjen, ta hånden hans, erobre munnen hans i kyss, holde rundt ham. Hun håpet han hadde tid til henne, til dem, lyst på henne, til dem.
Hun stod stille og lyttet til livet i skogen. Håpet at de to ikke ville forstyrre idyllen for de som bodde i skogen, selv om hun egentlig visste at skogens liv ikke er idyll, men en kamp for livet for alle som bor der. Hun håpet at han ville favne henne, håpet at han ville ha henne, håpet at han ville ta henne. Ikke bare her i skogen men også i byens larm. Ikke bare i dyllen men i livets kamp. Ikke bare overført åndelig , men fysisk. Hun var klar til å åpne seg for ham, nå.
Han hadde invitert henne på en skogstur. Det var lørdag, i slutten av august. De hadde truffet hverandre i en mottagelse uken før. Hyggelig samtale i kultiverte omgivelser. Hadde det vært en liten gnist siden han spontant hadde spurt om hun ville med på tur. Ville han se henne i andre omgivelser for å se hva og hvem hun egentlig var?
Nå stod hun ventende på stien inn i skogsområdet. Hun ventet og lengtet. Minuttene sneglet seg, hun var kommet lenge før avtalt tid. Hun tenkte på seg, på dem, på ham. Hun visste at hun hadde lyst på ham, lyst til å bli naken sammen med ham, lyst til å kjenne hendene hans søke seg rundt hele kroppen he... Les hele novellen
