Jeg hadde forsøkt å få typen min til å lese noe av det jeg hadde skrevet, men der var det ikke mye oppmuntring å hente. Faktisk lurte jeg til tider på hvorfor jeg ikke hadde gjort det slutt med Egil for lenge siden. Helt siden lørdag hadde jeg gått og ulmet over den behandlingen jeg hadde fått.
Vi hadde vært sammen med noen kompiser av Egil, og tror du ikke den tosken presterte å utbasunere for alle og enhver at jeg tente på å få ris på rumpa, og vel, - litt mer enn det også. Så hadde de ledd godt alle mann på min bekostning. Jeg hadde nemlig vært så dum i all fortrolighet å fortelle Egil om at det var en av mine store erotiske drømmer, - å få ris på rumpa altså. Han hadde ikke ledd av meg da, men i stedet forsøkt, ganske halvhjertet riktignok, å gi meg en omgang, men det ble ikke som jeg hadde håpet på. Til det var han altfor forsiktig, og det var tydelig at han var svært lite lysten på å gjøre det overhodet.
Jeg la fra meg tastaturet og kastet meg langflat på sofaen. Det ville ikke bli skrevet noe mer den dagen likevel. Jeg lå og grublet over min trøstesløse situasjon, og syntes gruelig synd på meg selv. Aldri før hadde jeg følt meg så ydmyket og fornedret som den kvelden, og jeg tenkte på at det vel måtte gå an å få den teite fyren til å forstå hva han egentlig hadde gjort. Jeg hadde jo forsøkt senere å forklare ham hvor pinlig det hadde vært, men han syntes tydelig at det hele bare var fornøyelig.
Nei, det var bare å gi opp og stikke av mens jeg ennå hadde noe av æren i behold. Men hvorfor skulle JEG stikke av, jeg hadde jo ikke gjort noe mot noen. Det var jo hans leil... Les hele novellen
