Da jeg begynte her var det flere mindre bedrifter i bakgården, bl.a. trykkeriet til Carl. Carl er dyktig og litt av kunstner. Han har laget visittkortene mine, folderne, vindusdekoren og ellers alt jeg har hatt behov for av trykksaker. Til og med det lille skiltet som jeg henger i vinduet når jeg er ute en tur, «Straks tilbake».
Det hyggelige med Carl er at han rett som det er stikker innom når han er på disse kanter. Før tok vi en kaffekopp sammen flere ganger i uken, av og til med noe å tygge på. Alt etter hvor travelt den ene eller andre hadde det. Carl har humor, og det setter jeg pris på hos et annet menneske. Vi tuller og fleiper sammen, og har delt mang en latter. Jeg savner ham faktisk. Det er forholdsvis sjelden vi ser hverandre nå som han har flyttet sin bedrift til et større lokale på den andre siden av byen.
Jeg smilte da jeg hørte stemmen hans i formiddag.
- «Noen inne?»
-»Bare stig på!»
Jeg reiste meg fra skrivebordet i bakværelset, skjøv de tunge silkeportierene til side og hilste ham glad velkommen.
-»Lenge siden jeg har sett deg.»
Han plasserte en liten bakerikartong på skrivebordet.
-»Spanderer du kaffe? Tenkte vi skulle feire med en Pariserbolle i dag.»
-»Feire hva?» spurte jeg.
-»Hva som helst», svarte Carl.
Været var grått og det pleier sjelden å være folksomt hos meg på denne tiden av dagen. Vi snakket om løst og fast mens kaffen godgjorde seg. Jeg grep meg i å lytte til stemmen hans. Likte den. Full av varme, og med humor i dybden. Han la ut om den lille hvalpen han hadde skaffet seg, om turene de tok. Om kunder, som var som natt og dag, og om bilen som hadde røket igj... Les hele novellen
