Som førstereisgutt har man ikke noen rettigheter. Alle kan behandle en som en vil. Vi fikk snart erfare det, både Sigmund og jeg. Kaptein Eiletsen hadde et horn i siden til oss fra første dag. Kaptein Eilertsen var rundt førti år, mørkt hår, mørkt skjegg, høy og kraftig. Han kjeftet og smelte så fort han så oss. Etterhvert var han som den sjølveste onde for oss. Det ble lange dager med å skure dørken, pusse messing og spy over rekka i dårlig vær. Sigmund, lang, mager og lys, trøstet meg, og jeg, litt kortere, mørk, men like mager, prøvde å trøste han, så godt jeg kunne. Når vi tørnet inn etter en lang vakt, hørte jeg ofte at han gråt borti køya si, og jeg skammer meg ikke for å si, at jeg og gråt meg i søvn mang en kveld.
Vi var alltid sultne, Kosten var skral. Litt salt flesk, en tørr brødblings, kanskje en bit kålrot eller en halv gulrot, hvis en var heldig. Vi gikk alltid med et sug i magen. Vi drakk vann og tynn kaffe.
En lang vakt gikk mot slutt. Sigmund vrengte av seg trøya og slang seg på køya midt i mot min.
-Vet du at det finns epler og egg i byssa, spurte han og gliste mot meg.
-Ja, det har vi sjangs på å få tak i, svarte jeg mens jeg vrengte av meg mine egne klær.
- Man kan komme inn i byssa gjennom skottet fra lasterommet, sa Sigmund.
-Det er bare å skyve på noen planker i skottet, så kan man spise så mye man vil.
Allerede da ante det meg at dete måtte gå galt, men sulten som jeg var, så lot jeg Sigmund fortsette å legge planer.
Kvelden etter var vi på plass i lasterommet med lykt og brekkjern. Simund tellet seg fram over veggen som skulle være inn mot byssa.
-Her, sa han. -Innenfor her ligger herlighetene. Vi lirket bordene forsiktig løs. Tilslutt var åpnin... Les hele novellen
