Da jeg passerte en noe øde strekning, fikk jeg øye på taket av et lite blått telt 40-50 meter fra veien, delvis skjult bak noen trær og busker ved et lite vatn som lå der. Jeg stoppet opp og tenkte meg om. Det var sikkert mine fettere Espen og Anders som var ute på en av sine mange fisketurer. Skulle jeg ta meg en tur ned og hilse på?
Espen, som var den yngste og like gammel som meg, var en usedvanlig ettertraktet kar. Han var 1,96 med ravnsvart hår og knallblå øyne, og en kropp som kunne få meg til å sikle både her og der. Men egentlig var jeg mest svak for broren, Anders, som var mindre, hadde blondt hår og noen herlige snille, grå øyne. Han var tre år eldre enn meg og Espen, nemlig 20 år!
De to brødrene var som natt og dag. Jeg hadde gått i samme klasse som Espen i hele oppveksten, og kjente ham utrolig godt. Han var en ekte pikenes Jens som aldri lot en sjanse gå ifra seg, mens broren var en mer stille og rolig fyr som hele tiden holdt seg mer i skyggen av sin yngre og mer fremadbrusende bror.
Jeg var i grunnen ganske sliten av sykkelturen, så selv om jeg bare hadde et par kilometer igjen, syntes jeg at jeg trengte en pause og hoppet av sykkelen. Sykkelen slengte jeg fra meg bak noen busker like ved veien, og begynte å tråkle meg innover mot teltet.
Det var ganske tett kratt et stykke, og jeg var ganske lettkledd med bare en liten, superkort dongeri-shorts og en hvit t-skjorte, så jeg måtte formelig åle meg fram enkelte steder for å unngå å skrape meg opp på greiner og kvister. Men jeg var heldigvis liten og tynn, - bare 1,60 høy og i grunnen svært lite utviklet for en 17-åring å være.
Da jeg begynte å nærme meg teltet fikk jeg mine mistanker bekreftet da jeg fikk se Espen... Les hele novellen
